Om slektsprogrammet TNG og litt om arbeidsmetoder
Om slektsprogrammene The Next Generation (TNG) og Brother’s Keeper
Jeg har brukt programmet Brother’s Keeper til å registrere alle dataene. Jeg har prøvd ut mange andre, mer ”moderne” program, men har alltid falt tilbake på Brother’s Keeper fordi det er raskt, logisk og lett å arbeide med når du kjenner det. Det er likevel håpløst umoderne når det kommer til presentasjon. Jeg har derfor valgt en løsning hvor jeg fremdeles registrer alt i Brother’s Keeper, og så overfører det med GEDCOM til The Next Generation (TNG) som etter min mening er et flott program for presentasjon. Spesielt liker jeg den gode søkefunksjonen og mulighetene til å vise media i programmet.
Nynorsk og bokmål
Eg er hoværing, og det har vore mest naturleg for meg å bruka nynorsk når eg skriv om slekta i Hovin og i andre bygder i Telemark.
Andre ganger har det vært mest naturlig å bruke bokmål. Det vil derfor finnes registreringer i begge målfører. De viktigste forskjellene når det gjelder navn vil være for eksempel Olsen/Olsson – Olsdatter/Olsdotter. Ha dette i minnet når du søker etter navn.
Om kvinner og menn i slektsgranskingen
Det er ikke til å unngå at slektshistorie handler mye om menn. Kvinner på 1600 og 1700-tallet blei i beste fall ofte omtalt som NN sin «hustru», andre ganger blei de ikke nevn i det hele tatt. Det som vart nedtegnet handla ofte om eiendom, og her var det som oftest menn som eide. Jeg skriver ikke mye om eiendom og eiendomsoverdragelser, for dette er det så mange andre som kan mer om. Bygdebøker er som regel gode kilder når det kommer til slikt.
Derfor – der jeg kan finne opplysninger om kvinner velger jeg ofte å skrive om dem.
Kilder
Bildet øverst på siden er hentet fra den første kirkeboka i Tinn. Kirkebøkene er et av de viktigste verktøyene i kilderegistreringen.
Dette er en database under arbeid. Det betyr at kilder for alle hendelser ikke er på plass ennå. Jeg jobber med saken! Jeg legger inn navn og relasjoner som jeg mener det er god sannsynlighet for at stemmer. Så begynner det møysommelige arbeidet med å sjekke kildene. Digitalarkivet er uvurderlig. Det finnes utrolig mye informasjon der, og det kommer hele tiden stadig mer.
I de tilfellene der det foreløpig ikke er registrert kilder i min database kan jeg heller ikke gå hundre prosent god for at opplysningene stemmer.
Nettsider fra FamilySearch
Enkelte ganger linker jeg til sider på FamilySearch. For å kunne se dem kan det hende at du må opprette en brukerkonto der. Dette er helt gratis.
Navn
I Norge brukte man tradisjonelt fornavn og patronym. Folk i bygdene brukte vanligvis patronymnavn til rundt 1900. Altså Hans Olsson (Hans, sønn av Ole). Nå er det slik at det blir svært mange Hans Olsson, og for å kunne skille dem fra hverandre har jeg gitt dem navn etter gården der de blei født. Dette er hovedregelen, men det finnes unntak der jeg har funnet det mest naturlig å gi dem navn etter det stedet der de bodde det meste av livet. Noen ganger har jeg ikke greid å bestemme meg for hvilket etternavn/stedsnavn jeg skal «gi» en person og har endt opp med to eller tre stedsnavn. Bær over med meg.
Det jeg bruker som «etternavn» før 1890/1910 må derfor egentlig oppfattes som en adresse.
Det er det siste navnet som blir å betrakte som etternavn. Dersom du ikke finner ”etternavnet” du leter etter; søk for eksempel ”Dalen” eller ”Olsdotter” i rubrikken for fornavn.
Spesielt om fornavn
I starten holdt jeg hardt på at det navnet en person var født med var det rette navnet, men…
Jeg har etter hvert begynt å «normalisere» fornavn. Dette for at det skal være enklere å søke dem opp. For eksempel blir navnet Asloug for det meste skrevet som Aslaug.
Jeg har ikke alltid vært konsekvent, så noen ganger er stavemåten slik den framkommer i kirkebøkene. Uansett; tenk litt kreativt om du vil søke etter dine slektninger.
Om ekte og uekte barn
Jeg vet at mange synes det er forkastelig å kalle barn uekte. Uekte ble av kirken benyttet på barn som er født U(tenfor) EKTE(skap). Det er derfor en beskrivelse av foreldrenes sivilstatus, og det handler ikke om at et barn ikke er ekte.
Om DNA tester
Jeg har vurdert å ta DNA-test, men har kommet til at en slik test også innebærer å «gi ut» informasjon om barn, søsken og andre slektninger så har jeg valgt å avstå fra det.
Det hadde selvfølgelig vært morsomt å se om det jeg har funnet ut om slekta stemmer med DNA-treff, men det er til syvende og sist ikke det dette handler om for meg. Det handler mest om familie og familiebånd.
Om å låne fra internett
Det hender jeg «låner» tekster og bilder jeg finner på internett. Dette er i beste mening og med tanke på at historia ikke skal bli glemt. Dette gjør jeg for å underbygge egne funn og for å sette hendelsen rett inn i fortellingen.
Når jeg gjør dette prøver jeg alltid å referere til riktig kilde.
Jeg skulle selvsagt bedt om tillatelse til å videreformidle tekst og bilder, men det er ikke alltid enkelt å finne rette vedkommende og svært ofte tidkrevende. Jeg håper jeg kan be om tillatelse og eventuell «tilgivelse» her.1
Starten
Jeg starta med slektsgransking da jeg fikk min første utgave av Hovin-soga i 1987. I starten med penn og papir, men ganske snart gikk jeg over til å registrere navn og familier i slektsprogrammet Brother’s Kepper.
De neste årene måtte jeg stole på slekts- og bygdebøker som jeg lånte på biblioteket, ofte fjernlån, og da var det jo om å gjøre å bli ferdig med bøkene i løpet av 4 uker for da måtte bøkene leveres tilbake. Det gikk litt fort i svingene, og notering av kilder ble ikke prioritert, noe jeg har angra veldig i ettertid.
En liten revolusjon
Så kom internett!
Et hav av informasjon, og ikke minst feilinformasjon, tilgjengelig med et tastetrykk eller to.
På et tidspunkt var jeg i slekt med Harald Hårfagre og hele kongerekka, Karl den Store selvfølgelig og mange andre berømte mennesker i historien. Da jeg begynte å gå kildene mer etter i sømmene har jeg etterhvert måttet vinke farvel til veldig mange av dem…
Nå er det vel slik at de aller fleste av oss som har slekt tilbake i tid i Norge faktisk er i slekt med Harald Hårfagre. Vi kan bare ikke bevise det.
Det virkelige livet og de «små» historiene
Dette er min mormor og hennes sønner og døttre som er klar for å reise til seters.
Bildet er tatt i Holte, og de var på vei til setra Liset. Min mor husket at dette bildet ble tatt, og hun fortalte av og til historier fra seterlivet, men jeg var ikke flink til å notere det ned, og nå i ettertid stoler jeg ikke ikke lenger på hukommelsen min – at jeg kan gjengi historiene rett.
Derfor; Spør om det er greit å gjøre lydopptak og sett mobilen på opptak når dine eldre slektninger begynner å snakke om gamle dager. Det er de «små» historiene som ofte viser seg å være de mest interessante og dem du setter mest pris på i ettertid.