Olav Taraldsen
"Skogsmatrosen" fra Hovin
Olav var krigsseiler gjennom hele andre verdenskrig. Som Jon Michelets hovedperson, Halvor, kom også Olav fra ei skogsbygd. Olav var den yngste i en søskenflokk på fem som vokste opp i Hovin i Telemark. Olav og hans to år eldre bror Torkjel var skogsarbeidere i 1920. Olav var da 17 år.
Han var en fjern slektning av meg, både på hans mors- og farsside. Han var firmenning til min far, og på min morsside var han barnebarn av Mari og Torkjel Juve som jeg har skrevet litt om her før.
Olav Taraldsen. Født 17. september 1903 i Dårud, Hovin. Død 21. juli 1996 i Sandefjord.
Foreldre:
Tarald Torkjelsson Juve Dårud, (1867 – 1949)
Ingebjørg Hansdotter Rue, (1866 – 1950)
Familien flytta en del rundt i Hovin. De bodde noen år i Dårud omkring århundreskiftet, og tok derfor (delvis, og fra tid til annen) Dårud som etternavn da den nye navneloven trådte i kraft.
Ved folketellingen 1920 bodde familien i Heggedokk. Der står det at de drev «Skogsarbeide for forskjellige». Far Tarald arbeidet med tømmerkjøring med egen hest, og mor Ingebjørg var husmor. De tre eldre søsknene hadde flytta ut av bygda.
Mellom 1920 og 1939 finner jeg ikke opplysninger om Olav.
Det er rimelig å tro at han reiste fra Hovin på samme måte som sine søsken. Hans fire søsken ble gift, men det ble ikke Olav.
Krigen starter
Den 12. oktober 1939 mønstrer Olav Taraldsen på et «flytende hvalkokeri» i Sandefjord som matros. Dette var det Argentinske skipet D/S Ernesto Tornquist. Den 2. verdenskrig hadde startet ute i Europa, og skipet seilte nå i alliert trafikk.
At han mønstrer på som matros bør vel bety at dette ikke var hans aller første tur til sjøs. Han har nok sikkert vært til sjøs før dette. På hvalfangerbåten blir han i nesten to år. Han mønster av i New York i august 1941.
Han mønstrer på nytt skip allerede 7 dager etter. Dette var et Panama-registrert skip som het M/T Janko. Her blir han bare i 4 måneder før han mønstrer av i Halifax, Canada den 4. desember 1941.
I januar 1942 mønstrer han på M/T Stiklestad, et norsk skip som seilte for Nortraship i alliert fart. Her var han fram til august 1942. Han mønstret av i New York.
Torpederingen
To måneder etter, 2. oktober 1942, mønster han på M/T Stigstad. Også dette skipet var i alliert tjeneste.
I februar 1943 seilte skipet i konvoi fra Storbritannia til New York. I fire døgn ble konvoien angrepet av 18 tyske ubåter. Det ble dårlig vær, sterk storm, og Stigstad sakket akterut, og mistet konvoien av syne. Sjøforklaringen gir opplysninger om hendelsesforløpet. Alene, uten konvoiens beskyttelse ble Stigstad torpedert av tyske U332. Posisjon var 4926N og 2908W, omtrent midt i Nord-Atlanteren. Ubåtene U332 og U603 traff med tre torpedoer.
M/T Stigstad sank i løpet av 4 minutter. Olav hadde vakt og stod ved kanonen da torpedoen traff. Olav forklarer seg i sjøforklaringen etter senkningen.
«… som 6. vidne fremstod: Matros Olaf Taraldsen … Vidnet var på vakt ved kanonen da ulykken inntraff. Vidnet så 1. torpedo komme og da denne traff kom mannskapet til kanonen løpene. Det var 2 skyttere ombord og en av disse kom også tilstede. Da 2. og 3. torpedo traff sank aktre del av skipet hurtig og vidnet kom sig i vannet og blev siden tatt op på flåten og senere i livbåten. Vidnet så de omkomne i vannet. Vidnet forklarer sig forøvrig som de andre vidner. Alt var iorden ombord. …»
To flåter og en livbåt med fire mann kom på vannet. Alle mann kom seg fra borde i redningsvestene og ble fisket opp av livbåten. Tre av besetningen må ha tatt livbeltene galt på seg, for de ble funnet med hodet ned i vannet og var døde. En av ubåtene kom opp, stilte de vanlige spørsmål og forsvant igjen. Men den kom tilbake en halv time senere og langet flere bokser brød, sild, smør og annet ned til de 34 i den overbelastede livbåten. Den hadde bare en tommes fribord. Seil ble satt med kurs for Irland, og 14 dager senere ble den oppdaget av en irsk tråler som tok folkene opp og satte dem i land i Valentina dagen etter. Tre mann omkom.
Sjøforklaringen og Utdrag fra dekksdagbok forteller mer om denne dramatiske hendelsen.
Olav fortsatte som matros i alliert trafikk gjennom resten av krigen på forskjellige skip. Han mønstret av M/T Maridal i Philadelphia, USA, den 27. februar 1946.
Olav døde 21. juli 1996, 92 år gammel i Sandefjord. Det var, Harry Ottemo, som skrev under dødsannonsen på vegne av familien. Ottemo hadde gjennom det meste av krigen seilt på eskortefartøyene i Atlanteren.
