Ei beretning om slaget ved Kjølberg bru.

Det er ikkje ofte historiene om slag og treffningar blir fortalte av dei som var der. Det er gjerne sigerherrens versjon som kjem fram, og då blir sjeldan menige soldatar nemnt. Torgjus Abrahamsen Ugland, Harald Aslaksson Mjaugeto og Ole Olsen Haugan deltok i det same slaget og her er historia slik Torgjus skal ha fortalt ho. Harald og Torgjus var jamngamle, begge født i 1791. (Beretninga er innsendt til Østfold Museene av Ole Kurt Ugland)

Her er historien slik han (Torgjus) fortalte den til en venn eller et familiemedlem – vi vet ikke – og i den språkdrakt den ble skrevet ned i 1890: 

Torgjus Abrahamsen Ugland af Grebstad Sogn der avgikk ved døden den 15. april d.å. han var født 1791 6 Janvar. Han hadde vært fresk og rask nesten hele sin levetid. Kon i de senere år ble han meget syk men holdt ikke ganske sengen mer end to måneder før han døde. Men han hadde god sans og samling til det siste. Hele sin lange levetid var han bosatt på gården Ugland.

Han var en av Landets vetteraner fra 1813-14 og deltok i slaget ved Kjølberg. Han hadde en god ihukommelse og ofte talte han om den tid da han var utkommandert som soldat no. 16 ved Mandals Kompani og blant annet fortalte han da de kåm i slag med svensken

Der ble uttatt en del soldater som ikke var gift til en fortropp som ble lagt et lagnt støke fra Frædrikstad oppe i en fjor i nærheden av en elv som var grensesjelet med svensken. Og på den anden side av elven lå svensken med en stor arme og svensken raabte om dagen: kåm over til os så skal dere få mat nok. Vi vet dere ligger og sulter. Men der var ikke en eneste som ble savnet. Men under tiden kom det en og annen fra svensken de tog til fange.

Men nu begynte svensken sent om aftningenrne å frembringe last til bro over elven. Nu sa løytnanten: I aften vil vi ned i mørket å se vorledes arbeidet går med broen.  Så gikk Løytnanten og en Tamber og 20 til 30 soldater med ladde geværer. Nu fikk de se at der var lagt over to spirer, og nogle arbeidere på den norske siden som i hast klavrede hen over på spirerne og svensken sto oppstile tett ved elven. I øyeblikket pekkede Tamberen på trommen. Så sjød alle som en i den tykke masse. Nu fikk de høre et forferdelig jamrende skrik og nogle av de som var på spirerne stupsede i ælven. I det samme sjød svensken men ikke rammede nogen men så sprang de tilbake til sine kameratere ijen. Og svensken begynte med kanoner at skyde etter dem i høiden til langt ut på natten, men de gikk ned onder en knatte i sjul.

Om morgenen da det lysnet hadde svensken satt over en stor del og holdt på med ferge og prammer ustanselig til ut på dagen. Da var hele armeen kommet over og etter en liten ventelasjon kom svensken maserende i en tredobbelt linje men nordmannen sto oppstilt i en enkel kjede. Nu kommanderte Løytnanten: Frem. Så begynte de at skyde med iver og Torgjus så i førstningen at der kom adskillige rifter i svenskens linje, men når en falt gikk en annen fram. Men snart ble røyken så tykk at de kunne ikke se før enn svensken var tett innpå dem.

Nu kommanderte løytnanten: Ræterer, ræterer. Nu måtte de gå og la geværene, og vente seg om og skjøt. Og svensken drev på ustanselig og til like skjøt med kanoner. Og om en stond så kom de til en bro, da måtte de slutte seg sammen og der ble en så stor trængsel at Torgjus så noen som plompede i vannet. Så kåm de videre til en bratt bakke de måtte opp. Da sjød svensken så voldsomt at det raspede i jorden omkring benene, og det lød titt og ofte ”ræterer, ræterer”.

Og de kåm videre frem til en Prestegård. Der ble adskillige hindringer formedelst haver og plankeværker, og det falt så at Torgjus gikk gjennom mellom husene, og som han gikk i gården så han to små piger omkring 7-8 år som kåm ut fra vånningshuset og løp henover gården holdende i verandres hender. Han formodede at de tenkte å redde seg i uthusene. Men plutselig kåm en kanon kugle fra svensken som ramte dem så de ble liggende på gården. Og mot husene og i plankeværkene var det akkurat som om de tresket.

Og som de kåm lengre ble Tamberen såret i armen så han konde ikke tromme på en stund, og Torgjus var tett ved den modige løytnant da han segnede om til jorden. Han hadde hele tiden holdt seg i spissen. Jeg husker ikke rettere enn at han hette Son. Han tok seg til brystet med hånden og sa: Nu fikk jeg min død. Og svensken drev framover og skydningen varte til de kåm en fjerdedels mil nær General Arentfelt. Der var lagt opp valer til kanonene, og der var en mengde kavaleri og tillige jægere. De hørte et rykte om at der var 15 tusen mann. Men de samme folk som hadde vært i slaget ble framstilt i forspissen om svensken ville nærmere.

Den dagen slaget var hadde ikke Torgjus fått mer mat enn noe krusekål og noen blåkål han hadde fått lov til å ta i en have, og fikk litt salt for å koke ute på marken og spise om morgenen førenn svensken kåm. Men dagen efter fikk de lønningen. Da var der våbenstilstand. En lengre tid bagefter fikk Torgjus den glede å høre at den snille løytnant Son kåm seg igjen.