Gunhild og Harald

På Mjaugeto

Mjaugeto under Siljudalen

Mjaugeto under Siljudalen, Gransherad.

Mjaugeto blei rudd av Gunhild og Harald tidleg på 1820-talet og var lenge ein husmannsplass. Lenger ned kan ein lese ei avskrift av husmannskontraka som Harald signerte i 1822.

Kjetil Kvaale skriv om Harald Mjaugeto i diktet «Siljudals-grenda».

Til Mjaugeto vil me så oss vende.
Der rudde Harald, og braut og bende.
Det var den tida då trongt det var,
for borgar, bonde, for klok og kar.

Men han var ledug og lett på foten,
av arme kår vart han ikkje broten.
Han sprang ei mil, han kund’ springe tvo,
i gang og trav honom ingen stod.

Då Lind blei sjuk, og laut lækjar hente,
det Harald var som avgarde sendte.
Dei mila fem han til Kongsberg gjekk,
og dokter med seg attende fekk.

På hesten, doktoren snøgt seg kasta,
vestover bars det, du veit det hasta.
Men Harald jamsides hesten sprang,
og like fort for dei vegen lang.

Historien om min tipptippoldemor og tipptippoldefar

Gunhild Olsdotter Bø blei født på Nordistugu Bø i Sauland i 1793. Ho hadde to brør og to halvsystrar. Gunhild vart farlaus då ho var 2 år, og mor hennar gifta seg på nytt. Ho vart foreldrelaus 10 år gamal då også mor hennar døde.

Harald Aslakson var født på i Mostotet i Sauland i 1791 og vaks opp på Bakken under Hafsten nordre i Gransherad. Harald var nummer fem i ein syskenflokk på ti barn.

Dei gifta seg i 1813. Då var Gunhild 20 og Harald 22 år. To månader etter giftarmålet døypte dei sin fyrste son, Ole. 

Harald var allereie innrullera som soldat då han og Gunhild gifta seg og i 1814 måtte han ut i krigen som tambur.
Den 14 august 1814 var han med som hornblåsar og deltok i slaget mot svenskane ved Kjølberg bru litt nord for Fredrikstad. Dette blei sagt å være den siste trefningen i krigen mot svenskane før dei underteikna ”Konvensjonen til Moss”.
Sidemannen til Harald, Ole Olsen Haugan (Gransheradsoga seier han var frå Maremsrud) frå Tinn, fall her og døde den 16. august. Ole er innført som død i kyrkjeboka i Atrå den 9 oktober. ”Som død i Fredrichsværn d. 16. Aug: blev idag anmeldt Ungkarl og Soldat af Tinds Fribattalion” Det var mange som døde av skadane dei fekk på grunn av dei dårlege sanitærforholda i dagane etter slaget. Den 19. august blei 7 soldatar (ikkje nemnde med namn) gravlagde på Fredriksværn Krigskirkegaard, kanskje var Ole ein av desse.

Det gjekk bra med Harald, og han kom heim i 1816. Gunhild og Harald flytta til Naustret og vart buande der fram til 1822. Då flutte dei til Mjaugeto som var ein plass under Siljudalen i Gransherad. 
Dei fekk til saman sju barn. Den yngste sonen reiste til Amerika. Den yngste dottera, Mari, døde truleg ung.

Gransheradsoga fortel:» Mjaugeto er rudd av Harald Aslaksson i 1820-åra.  I eit dikt kan ein lese om Mjaugeto at «det ligg uppi ei skorte med gamle hus og gronem jord», og det var nok bra. Livet som husmann var hardt, og å rydde ein gard om mogleg enda hardare. 

Harald skulle vera så lett på foten. Det vart fortalt at han sprang til Kongsberg etter doktor, for soknepresen Lind hadde vorte sjuk under gudstenesta i Gransherad kyrkje. Det var i 1819, da var Harald 28 år gamal.

Harald var ein sterk og sprek kar. Han dreiv mykje med jakt og det vert fortalt at han skaut fleire bjørnar. Gransheradsoga fortel fleire historier «Ein skaut han oppe på mjaugetonuten, men bjørnen fall utfyre, så Harald fekk eit svare strev med å frakta kjøtt og skinn heim til Mjaugeto. På Nybu skaut han og ein bjørn.
Ein gong var Harald på bjørnejakt saman med ein mann frå Langerud i Heddal. Det var ei binne dei jaga etter, og da ho ikkje kunne koma unna lenger, gauv ho på Langeruden, som hadde eit svare strev med å halde henne frå seg. Harald prøvde å få skot på binna, men han var redd for at han skulle treffe jaktkameraten sin. Til slutt ropa Langeruden: «Du får skote, same koss det gjeng!» Harald skaut, og var så heldig at binna datt daud på flekken.»

Gunhild døde på Mjaugeto 54 år gamal i 1847.

Harald hadde vore enkemann i 4 år da han drukna på Nordsjø ved Tangen brygge den 4, juli 1851, da var han 59 år gamal. Ola, sonen hans, var med han. I Gransheradsoga på s. 43 står det eit eige kapittel om Harald Mjaugeto.

 
Husmannskontrakt

År 1822 den 24. mai indgik jeg med Harald Aslagsøn Følgende foretning Andgående Et Rødningsland i min Udmark Moigtho kaldet, som jeg haver for udvist at oprøde på Vilkår at han skal svare Årlig Rettighet 2 sp. skriver tho spesiedaler, som han skal oparbeide i slåtonnen, at slå 2 løvslåtter og sjære 2 mål Ager af Byg paa Gården Silliudalen, men så skal han nedhugge i skoven noget verken af Løvskog eller anden slags skov uden anvisning av Jordrotten. Pladsens innhegning består av størrelse at Følgje en bek Moigethbeken kaldet og så følger det Håvedelet og så til en stor Myr på den nordvestre side av Pladsen hvilket støkke han må oprøde. Hvor der er bekvemt, menhvor der ikkje er Jord som kan Dørkes beholder Jorddrotten Barskoven. Og saa er han forpliktet at arbeide på Gaarden, naar forlanges imot almindelig bygdebetaling. Saa nyder han husfang, brendefang og Grasgang for sine Creaturer, saa mange som kan fødes på Pladsen, saa nyder han og hans hustru Gunhild Olsdotter Pladsen på sin Livstid, saafremt dem opfyller sine Plikter, men naar dem begge ere døde, skal en av hans børen, hvilket Jordrotten har frihet at velge, hvem han vil, have Pladsen for sin Livstid, men da skal dem svare aarlig Rettighet 4 sp. Skriver fire Spesiedaler som skal oparbeides i Slaatonnen, at slaa 3 ½ Løvslått og skjære 6 maal byg og holde Lystring Vaar og Høst med Jorddrotten på Gaarden Silliudalen og forholde sig som oventil anført.

Dette bekræfter vi med vaare hænders underskrift med Vitterlighets Vidner

Vidner:
Til Vitterlighet
Thov Johnssøn Siliudalen                             Ole Hanssøn
      Thosten Gunlekssøn                                Harald Aslagsøn

Ei beretning om slaget ved Kjølberg bru.

Det er ikkje ofte historiene om slag og treffningar blir fortalte av dei som var der. Det er gjerne sigerherrens versjon som kjem fram, og då blir sjeldan menige soldatar nemnt. Torgjus Abrahamsen Ugland, Harald Aslaksson Mjaugeto og Ole Olsen Haugan deltok i det same slaget og her er historia slik Torgjus skal ha fortalt ho. Harald og Torgjus var jamngamle, begge født i 1791. (Beretninga er innsendt til Østfold Museene av Ole Kurt Ugland)

Her er historien slik han (Torgjus) fortalte den til en venn eller et familiemedlem – vi vet ikke – og i den språkdrakt den ble skrevet ned i 1890: 

Torgjus Abrahamsen Ugland af Grebstad Sogn der avgikk ved døden den 15. april d.å. han var født 1791 6 Janvar. Han hadde vært fresk og rask nesten hele sin levetid. Kon i de senere år ble han meget syk men holdt ikke ganske sengen mer end to måneder før han døde. Men han hadde god sans og samling til det siste. Hele sin lange levetid var han bosatt på gården Ugland.

Han var en av Landets vetteraner fra 1813-14 og deltok i slaget ved Kjølberg. Han hadde en god ihukommelse og ofte talte han om den tid da han var utkommandert som soldat no. 16 ved Mandals Kompani og blant annet fortalte han da de kåm i slag med svensken

Der ble uttatt en del soldater som ikke var gift til en fortropp som ble lagt et lagnt støke fra Frædrikstad oppe i en fjor i nærheden av en elv som var grensesjelet med svensken. Og på den anden side av elven lå svensken med en stor arme og svensken raabte om dagen: kåm over til os så skal dere få mat nok. Vi vet dere ligger og sulter. Men der var ikke en eneste som ble savnet. Men under tiden kom det en og annen fra svensken de tog til fange.

Men nu begynte svensken sent om aftningenrne å frembringe last til bro over elven. Nu sa løytnanten: I aften vil vi ned i mørket å se vorledes arbeidet går med broen.  Så gikk Løytnanten og en Tamber og 20 til 30 soldater med ladde geværer. Nu fikk de se at der var lagt over to spirer, og nogle arbeidere på den norske siden som i hast klavrede hen over på spirerne og svensken sto oppstile tett ved elven. I øyeblikket pekkede Tamberen på trommen. Så sjød alle som en i den tykke masse. Nu fikk de høre et forferdelig jamrende skrik og nogle av de som var på spirerne stupsede i ælven. I det samme sjød svensken men ikke rammede nogen men så sprang de tilbake til sine kameratere ijen. Og svensken begynte med kanoner at skyde etter dem i høiden til langt ut på natten, men de gikk ned onder en knatte i sjul.

Om morgenen da det lysnet hadde svensken satt over en stor del og holdt på med ferge og prammer ustanselig til ut på dagen. Da var hele armeen kommet over og etter en liten ventelasjon kom svensken maserende i en tredobbelt linje men nordmannen sto oppstilt i en enkel kjede. Nu kommanderte Løytnanten: Frem. Så begynte de at skyde med iver og Torgjus så i førstningen at der kom adskillige rifter i svenskens linje, men når en falt gikk en annen fram. Men snart ble røyken så tykk at de kunne ikke se før enn svensken var tett innpå dem.

Nu kommanderte løytnanten: Ræterer, ræterer. Nu måtte de gå og la geværene, og vente seg om og skjøt. Og svensken drev på ustanselig og til like skjøt med kanoner. Og om en stond så kom de til en bro, da måtte de slutte seg sammen og der ble en så stor trængsel at Torgjus så noen som plompede i vannet. Så kåm de videre til en bratt bakke de måtte opp. Da sjød svensken så voldsomt at det raspede i jorden omkring benene, og det lød titt og ofte ”ræterer, ræterer”.

Og de kåm videre frem til en Prestegård. Der ble adskillige hindringer formedelst haver og plankeværker, og det falt så at Torgjus gikk gjennom mellom husene, og som han gikk i gården så han to små piger omkring 7-8 år som kåm ut fra vånningshuset og løp henover gården holdende i verandres hender. Han formodede at de tenkte å redde seg i uthusene. Men plutselig kåm en kanon kugle fra svensken som ramte dem så de ble liggende på gården. Og mot husene og i plankeværkene var det akkurat som om de tresket.

Og som de kåm lengre ble Tamberen såret i armen så han konde ikke tromme på en stund, og Torgjus var tett ved den modige løytnant da han segnede om til jorden. Han hadde hele tiden holdt seg i spissen. Jeg husker ikke rettere enn at han hette Son. Han tok seg til brystet med hånden og sa: Nu fikk jeg min død. Og svensken drev framover og skydningen varte til de kåm en fjerdedels mil nær General Arentfelt. Der var lagt opp valer til kanonene, og der var en mengde kavaleri og tillige jægere. De hørte et rykte om at der var 15 tusen mann. Men de samme folk som hadde vært i slaget ble framstilt i forspissen om svensken ville nærmere.

Den dagen slaget var hadde ikke Torgjus fått mer mat enn noe krusekål og noen blåkål han hadde fått lov til å ta i en have, og fikk litt salt for å koke ute på marken og spise om morgenen førenn svensken kåm. Men dagen efter fikk de lønningen. Da var der våbenstilstand. En lengre tid bagefter fikk Torgjus den glede å høre at den snille løytnant Son kåm seg igjen.

Kilder
Gransheradsoga s. 4
Ole Kurt Ugland