Jacob Christian Finckenhagen var på slutten av 1700-tallet først sogneprest i Kvinesdal og senere i Lund ved Flekkefjord. Jacob Christian Finckenhagen var dattersønn av Lars Lund som i en årrekke var prest i Danmark.
Lars Lunds mor Anna Magdalena Stoch ble i 1706 gift med kapellanen i Bakke hr. Lars Rasch som året etter ble utnevnt til sogneprest til Hobøl i Østfold. Hennes annet ekteskap var barnløst, og på sine eldre dager tok hun og mannen i 1743 til seg Lars Lunds datter Christiane og oppfostret henne som deres egen datter.
Christiane Lund var født i 1735. i Hobøl møtte hun den teologiske studenten Niels Finckenhagen, og de ble ca. 1755 viet i Hobøl kirke av hennes fosterfar Lars Rasch. Og der i Hobøl ble deres eldste sønn Jacob Christian født den 12. august 1756.
Nils Finckenhagen var først en tid residerende kapellan i Eidanger, senere sogneprest til Slidre, men endte til slutt som sogneprest til Løten på Hedemarken. Sønnen Jacob Christian tok teologisk embedseksamen i København i 1779, og han var derpå i årene 1780-1788 kapellan i Løten hos sin far.
I året 1786 giftet han seg med Charlotte Amalie Hassing som var født i Christiania 8. juli 1755. Hun var på det tidspunkt enke etter den avdøde sogneprest til Kvikne, Joachim Kyhn. 

Om tiden i Kvinesdal og den «egensindlige Almue»

I 1788 ble Finckenhagen utnevnt til sogneprest i det daværende Nedre Kvinesdal prestegjeld som omfattet herredene Feda og Kvinesdal. det var muligens morens slektsrøtter på sørlandet som fikk ham til å søke seg til denne landsdel, men han likte seg dog aldri her. Forholdene var så avgjort for små og trange for ham, både de kulturelle og de økonomiske. Men han satte likevel på flere måter spor etter seg her i distriktet.
Finckenhagen var typisk for tidens rasjonalistiske åndsretning, og han tilhørte den gruppe geistlige som av enkelte senere litt nedlatende ble betegnet som «potetprester». Ved siden av sin prestegjerning så han det som sin hovedoppgave å utbre opplysning blant allmuen, og han arbeidet hele livet utrettelig for dette. Han underviste selv skolelærerne og kontrollerte til og med at lærerne videreførte til elevene de kunnskaper han hadde gitt dem.
Hans prekener var ofte fulle av gode råd og formaninger, og i disse kunne han uttale seg nokså direkte til sine sognebarn med uttrykk som «dette taler jeg til eder Røynestadbygden» og lignende. Han var dertil selv en dyktig jordbruker og la meget an på å dyrke opp prestegårdene overalt hvor han kom.
I Kvinesdal ble han likevel kun i 7 år. Inntektene av kallet var ringe, og prestegårdens hus i en elendig forfatning. Dertil var kallet som sådant slitsomt. Kvindølene og Fedesokningene var nok heller ikke alltid så lette å hanskes med. Da Finckenhagen kom til prestegjeldet, hadde kirkene i Kvinesdal og Feda preken hver annen søndag. Dette var Kvindølene lite fornøyd med, og de søkte regjerningen om å få preken oftere. Dette medførte at en kongelig resolusjon 1789 bestemte at Kvinesdal kirke skulle ha preken 2 søndager på rad og Feda kirke den tredje søndagen. Dette utløste en langvarig og bitter strid mellom de to menigheter. Folk i Feda ga sognepresten skylden, og da Finckenhagen for å bedre på forholdene somme tider holdt preken både på Liknes og på Feda samme dag, førte dette til at han fikk Kvindølene mot seg.
Det var ikke så rart at Finckenhagen ble trett av Kvinesdal. Da han i 1793 søkte på Arendals kall skrev biskopen i sin anbefalingsskrivelse at Finckenhagen var «træt af en urolig og egensindllg Almue, hvilken han dog stedse har vist en fornuftig Sagmodighed og al lovlig Føielighed». Finckenhagen fikk ikke Arendals kall. 

Tiden i Lund og prestefruen og sønnen som fikk «Radesygen»

Da derimot Lund prestekall ble ledig i 1794 søkte han dette. Blant søknadspapirene vedla han også en bevitnelse fra sorenskriveren vedrørende boligforholdene på Elvestrøms prestegård i Kvinesdal, og sorenskriveren var ikke nådig i sin dom. Han uttalte at ikke alene var prestegårdens hus i «en meget brøstfærdig Forfatning» men han karakteriserte den som «saa godt som irreparabel». Særlig var våningshuset elendig for der var «halve veggerne fortæret» av «Orm eller saakaldet Maar». Dette sistnevnte lille skadedyr er nok en velkjent, men ikke kjær gjest i mange sørlands-hus den dag i dag.

I 1795 ble Finckenhagen utnevnt til sogneprest til Lund, som den gang også omfattet Nes med Flekkefjord. Det var nok neppe sorenskriverens attest alene som hjalp ham til stillingen, for Finckenhagen stod nemlig høyt i gunst hos sine geistlige foresatte. Biskop Tybring anbefalte ham på det beste og uttalte at Finckenhagen hadde vist «en grundig og opbyggelig levemaade, en alvorlig omsorg for almuen, især de unges kundskab og oplysning med tyende menigheder der vare uvenner i mellem sig selv…».
Videre fremhevet han at Finckenhagen hadde «den bedste orden» i sine protokoller, og det kan vi i ettertiden bekrefte. Det var nemlig først fra Finckenhagens tid at det ble skikk på kirkebøkene i Kvinesdal. I Lund gikk han med samme iver inn for folkeopplysningen, og her fikk han også opprettet et folkebibliotek, i hvis Ole Gabriel Ueland senere fikk tilfredsstillet sin kunnskapstørst. Finckenhagen stiftet også her et «selskab til oplysning og gode sæders utbrædelse».

Mens han var i Lund ble imidlertid hans hustru og sønn angrepet av radesyken, og de måtte tilbringe et par års tid i København for å søke legehjelp der. Dette påførte ham store utgifter. Fra denne tid finnes etterlatt en rekke brev som han skrev til sin hustru i årene 1798-1800. De gir et interessant bilde av en prests liv og levnet på denne tiden, ikke minst gir de et bilde av Finckenhagen selv.
Det går som en rød tråd gjennom alle brevene at han satt i økonomiske vanskeligheter, og at han stadig håpet på befordring til et bedre kall. Hustruen fikk gjentagne oppfordringer om å oppsøke navngitte høyere embedsmenn i departementene i København og derigjennom søke å påvirke disse. Dette kan synes eiendommelig og kanskje lite tiltalende for oss som lever i dag, men tiden var nå engang slik. Dersom man ikke hadde andre til å arbeide slik for seg, dro man sågar ofte selv ned til København for å «solicitere» som det het. Det vil si at man gjennom personlig foretrede for de høyere departmentsfunksjonærer søkte å utvirke at man fikk et gunstig embede. En gang skrev han f.eks. til sin hustru: «kunde du nok gaa, naar Veiret var godt, og spørge om du ikke maatte give din Mand noget Haab om Stege (i Danmark), da du tror, at det danske Clima var mere passende for din Helbred, at du havde lidt saa meget i norge, at din Kjærlighed til Fødelandet var kjølnet, at denne Sygdom havde sat os saa i Gjeld, at vi aldri kunne komme ud av det uden ved en god Befordring….» Han anbefaler henne videre å forklare hvor farlig reisene på lundevannet var og sier til slutt: «gaa du kun frisk til ham og syng denne Visse saa længe for ham, inntil han har lært den…»

Våren 1799 er Finckenhagen nervøs, for han venter den nye biskopen Peder Hansen på visitas. Han skriver til sin kone: «Hvorledes skal jeg nu modtage ham? Jeg har intet Sølvtøi, og ingen maa modtages uden nogen Byrde for Præsterne, men man siger, at han sidder godt til bords, og ikke spytter i Glasset».
Visitasen gikk imidlertid over all forventning, skriver Finckenhagen senere i et brev av 17. august samme år. Dette til tross for at han kun hadde servert kalvestek med rødvin samt diverse kaker. Biskopen ble meget begeistret for Finckenhagen, og den prekenen som han holdt på Lund visitasdagen var så god at biskopen etterpå ba om tillatelse til å trykke den. Biskop Peder Hansen betegnet senere Finckenhagen som en av stiftets ypperste geistlige.

Gjestebud hos kasserer Borneck i Flekkefjord

I et brev av 10. november 1798 forteller Finckenhagen at han få dager i forveien hadde vært buden til selskap i Flekkefjord hos den nylig tilflyttede kasserer Borneck. Dette var nok et gjestebud som man sjelden hadde sett make til der på stedet. Alle eldre personer var bedt til middag, mens de unge og ugifte ble bedt til kaffe med påfølgende ball.

Middagen begynte antagelig omkring kl. 12 om formiddagen. Man gikk i hvert fall fra bordet klokken 4 om ettermiddagen, men da hadde man først spiste seg gjennom 15 retter. Det begynte med hønsekjøttsuppe og buljong, hvortil og fortært «ristet Hvedebrød». Derpå gikk man over til hønsekjøtt med pepperrot og kramsfuglpostei. «Dog maa ikke glemmes» sier Finckenhagen, at der til suppen ble servert «smaaskaaren Sild indsyltet med Løg- eddik, eller Silde Salat, Laxebug, Spegepølse, røket Lax etc.»
Etter dette gikk man over til oksebryst, skinke, tunge, pølse, røket fårekjøtt med mere hvortil man og fikk bønner og sukkererter. Senere hen fikk man kalvestek og kyllingstek, deretter fersk torsk og flyndre med roer og nepe til, og til slutt fikk man gele. Det skulle en god mave til å tåle alt dette, men man tok nok lite for seg av hver rett. Selvfølgelig ble der og servert drikkevarer, «men ingen bleve fulde uden den unge Beer, som maate gaa hjem og lægge sig strax», det var kanskje ikke så rart at Finckenhagen var engstelig for hva han skulle finne på å servere biskopen.

Prestekallet på Nes på Romeriket blir ledig

Høsten 1799 ble det kjent at Nes prestekall på Romerike var ledig. Finckenhagen skrev da ned til sin hustru og ba henne bearbeide de høye herrer i København påny. Han påpekte at hun burde fremheve «at jeg har gjort, hvad ingen anden Præst har gjort, oprettet her et Læse Selskab blandt Bønderne til at fremme Oplysning og gode Sæder, givet Skoleholderne Undervisning i Jordbeskrivelse, Naturhistorie og andre nytte Kundskaber…» På dette tidspunkt hadde han alt søkt Nes, og han tilføyet at dersom noen i København skulle uttale at der i hans ansøkning kanskje var noe som ikke helt medførte sannhet, så skulle hun fortelle at det var biskopen som uten Finckenhagen anmodning hadde skrevet den.
Dette siste må man vel ta med en klype salt. Søknaden er skrevet med Finckenhagen håndskrift og undertegnet av ham selv. Den inneholder overdrivelser, men her må man være klar over at dette var tiden skikk. Skulle man ha sjanser til å befordres til et bedre embede, måtte man så sterkt som mulig poengtere hvor elendig forholdene var i den stilling man satt.
Det som Finckenhagen i sin søknad særlig fremhever er at kallet har tæret på hans helse, slik at «det overstiger mine Kræfter at udholde» å være der lenger. Særlig setter han fingeren på at «Søe- og lands Flekkefiord» er av en slik natur at «alle Reisende med Skræk taler om den». Han sier også at hans nærmeste forgjenger «tabte her sin Helbred, og døde 1/2 Aar efter hans befordring herhen. » Dette siste er i hvert fall ikke sant.
Finckenhagen fikk sitt ønske oppfylt, og han ble i år 1800 utnevnt til sogneprest til Nes på Romerike. Biskopens anbefaling betydde sikkert en god del. Han skrev nemlig om ham at «hans Flid (er) saa utrættelig og rosværdig, og hans Talenter som Taler og Religionslærer saa fortrinlige» at han så absolutt fortjente et bedre prestekall.

Kilde

Utdraget er hentet fra Norsk Slektshistorisk Forenings medlemsblad (Av Per Seland. NSF Medlemsblad nr. 2 1990)