Alette og Adam Tollefsen
...
Og Ekspedisjon med Belgica til Antarktis 1897-1899
Dette er historien om mine barns slektning Alette Sofie Kristiansen som giftet seg med Adam Tollefsen. Han var matros på den første ekspedisjonen til Antarktis sammen med bl.a. Roald Amundsen i 1897.
Da skipet lå fast i isen i Antarktis begynte Adam å vise tegn på sinnsykdom, men da han kom tilbake til Norge må han ha hatt en bedre periode noen år. I løpet av denne perioden traff han Alette, de fikk barn og ble gift.
Alette Sophie Kristiansen
Alette Sophie Kristiansen, født 21. juni 1866 på Rakkestad i Høland. Død 23. august 1923, 57 år gammel.
Alette var datter av Olai Christiansen (1834-1912) og Marte Marie Olsdatter (1839-1881). Alette hadde 12 søsken og 2 halvsøsken. Alettes mor døde da Alette var 16 år. Alette hadde da 6 yngre søsken.
Den 1, januar 1891 bodde Alette i Thorvald Meyersgate i Kristiania hos sin søster Mariane Emilie og hennes mann, sadelmagermester Ludvig Teodor Reitzel. Alette var «strygejomfru».
I desember 1891 fikk Alette en datter på Rikshospitalet, Hennes søster Mariane var fadder. Far var Modelsnedker August Hansen. Alette og August ble ikke gift.
Ved folketellingen i 1900 var Alette Spinderiarbeiderske. Hun bodde på et kvistværelse uten kjøkken i Maridalsveien 106, et lite steinkast fra Akerselva, sammen med sin ni år gamle datter Jenny. «Husleien for Bekvemmeligheden» var 5 kroner pr måned.
Adam Tollefsen
Adam Tollefsen, født 12. mars 1866 på Gya i Helleland, Rogaland. Død 2. februar 1943 i Oslo, 76 år gammel.
Adam var sønn av Tollef Jacobsen (1821-1905) og Gunhild Gulliksdatter (1831-1917). Han var den yngste av 6 søsken. Alle brødrene hans fikk bibelske navn, Gabriel, Gideon, Jacob og Joseph. Dette kan kanskje tyde på at han kom fra et religiøst hjem, men nå var det jo nokså vanlige navn i Rogaland. Familien var bosatt på Gya ved dåpen til alle barna, men ikke så lenge etter må de ha flyttet.
Ved folketellingen i 1875 er Adam 9 år. Han og søsteren Thodora bor da på Sandsmark og begge søsknene er delvis fattigunderstøttet. Adam er ikke tilstede når tellingen forgår den 31. desember. Han er på Kulien, Tonstad i Sirdal hos Ole Olsen og Gunhild Jacobsdatter. Det står som merknad at han «Forsørges Af Familiefadr» Gunhild var kanskje Adams faster.
Det har ikke lykkes å finne konfirmasjonen til Adam. Det ser ikke ut til at foreldrene bodde sammen etter 1891. Adams far bor hos sin sønn, Gideon, og hans mor skal ifølge farens personseddel bo i Flekkefjord.
Neste gang vi finner Adam er ved folketellingen i 1891. Da er han kasernert på Carljohansvern i Horten. Å være kasernert i militæret betyr å gå i døgnkontinuerlig vaktturnus. Han var da Minekonstabel i Sømilitære Korps. Om Adam har fortsatt i marinen eller om han har vært sjømann i innen- eller utenriksfart etter 1891 er usikkert, men i 1897 ble han «head-huntet» til ekspedisjonen med Belgica til Antarktis.
Om ekspedisjonen er det skrevet mye, og jeg har hentet noen utdrag fra Roald Amundsens dagbok (se under), der han skriver om Adam.
Adam skal også ha ført dagbok, men denne skal ha blitt ødelagt av mannskapet på Belgica da han kom til Sør-Amerika og viste tegn på forfølgelsesvanvidd.
Om Alette og Adam
Sommeren/høsten 1899 kom Adam tilbake til Norge. Adam går ikke til sjøs igjen, men blir «Telefonarbeider». Hva Adams arbeide gikk ut på vites ikke, og vi vet heller ikke hvilke kvalifikasjoner Adam hadde, men telefon begynte å bli en etterspurt innretning i Kristiania tidlig på 1900-tallet.
Alette og Adam har trolig truffet hverandre en gang våren/sommeren 1900. I februar 1901 får de sin første sønn, Thorleif. De gifter seg ikke, men året etter, 31. mai 1902 gifter de seg borgerlig på Sagene. Da er Alette trolig gravid med deres andre barn.
Sønnen Adam ble født i november 1902, men han døde 2 dager gammel. Han døde som følge av en medfødt svakhet.
Den 8. mai 1903 finner vi Adam i Emigrantregisteret. Han oppgir å være gift Telefonarbeider med reisemål Quebec i Canada. Dersom han kom til Canada, så ble han ikke der lenge. I 1904 ble han registrert i Fattigvesenets Hjemstavnsregister, datert 29. september.
Datteren Gunvor Otilie ble født i 1906, men hun døde 2 år gammel av mage-tarmkatarr.
Ved folketellingen i 1910 bor Alette i Arbeidergata 1 i Kristiania. Sammen med henne bor sønnen Torleif (10 år) og datteren Jenny Sophie (19 år). Alette er fabrikarbeiderske.
Adam er «fraværende» og oppholder seg hos Skjørsdal i Lier, han er syk. Denne «Skjørsdal» er mest sannsynlig Christian Ludvig Larsen Sørsdal, f. 1856, d. 1923. Han bodde på gården Hårberg i Lier.
Det virker som om Alette greier å forsørge sin familie. Det ser ikke ut til at hun blir registrert i Fattigvesenet i denne perioden.
Ved folketellingen i 1920 bodde Adam fortsatt på Hårberg i Lier som «sinnssyk i forpleining».
Alette døde i 1923 og ble begravet på Nordre Gravlund. Forhenværende sjømann Adam Tollefsen f. 1866 – død, Oslo, 2. februar 1943 – Dagbladet og Aftenposten 10.02.1943
Det vil trolig finnes mer opplysninger dersom man får tilgang til Fattigvesenets arkiver.
Adam Tollefsen og Roald Amundsen på Belgica
Utdrag fra Roald Amundsens dagbøker som omhandler Adam:
Roald Amundsen, som var 1. styrmann på denne ekspedisjonen skriver dagbok fra reisen og starter slik: «Reisen begyndte fra Sandefjord, hvor fra vi gik ud (26.) juni 1897. Om bord var da følgende: Adrien de Gerlache, Danko, Johansen (baadsmand), Gulliksen (tømmermand) Tollefsen, Koren og jeg.»
Den 4. mars 1898 ankom de 71 grader 22 minutter sørlig bredde, og Belgica frøs fast i isen. Det neste året lå de fastfrosset og mannskapet ble de første som overvintret i pol-isen.
i juli 1898 dro ut på det som ble omtalt som “Den første slædeexpedition paa den antarktiske drivis”, Der var var Adam Tollefsen sentral da de tre fikk vanskeligheter med å returnere til skipet. På vei tilbake ble de stoppet av oppbrutt is. Adam Tollefsen, Jan Van Mirlo og Ludvig Hjalmar Johansen Kallevig dro ut for å hjelpe, Amundsen beskriver det i dagboken: “Det er en fornøielse at se disse tre mænd arbeide sig frem. Specielt holder vi med beundring vore øine fæstede paa den første. Han er efter alt at dømme uden tvil leder af dette foretagende. Med en sikkerhed og djervhed gaar han paa […]. Intet synes at hindre ham. Hvem kan det vel være? er vore udraab den hele tid. Hans to ledsagere følger efter. Paa et flak ca. 50 meter unda standser han, løfter haanden paa en stram, militær maade til sin annoraks hætte. Vi har hurtig gjenkjendt denne stramme hilsen, det er Tollefsen.”
Den 5. november skriver Amundsen i sin dagbok: Veieret ser ud til at skulle forandre sig. Vinden er nordlig af øst. Tollefsen har begyndt at vise tegn til sindsforvirring den sidste tid, dog ikke noget alvorlig.
Den 8. november: Tollefsen er fremdeles plaget af smerter i hovedet. Han benyttes nu kun til preparering af skind – hans ynglingsarbeide – og går for det meste meget på ski.
Den 28. november: Tollefsen har atter i dag vist underlige tegn, der tyder på sindsforvirring.
Den 12. desember, etter en 12 timers marsj ute på isen, forteller Amundsen: Ved ankomsten om bord gav jeg Tollefsen på doktorens råd et glas likør (Kirsch). Jeg sagde derpå til ham, at han skulde gå ned i lugaren og legge sig, så skulde jeg komme til ham med med en kop varm kakao. Han begav sig derpå afsted. Medens doktoren og jeg var iferd med at koge vand til kakaoen, kom han tilbage og så meget forstyrret du. «Hvad har De givet mig», udbrød han. «Jeg er så syg, jeg tror jeg dør.» Doktoren undersøgte han og fandt hans puls fuldstændig normal. Han fik atter ordre til at gå til køis. Dette gjorde han også. Lidt efter gik jeg ned til ham med en kop kakao. Efter 5 minutter vendte han atter tilbage i underbukser og uden strrømper. Hans udseende var meget vildt. «Jeg vil søge hjælp hos kommandanten, han er den eneste, der kan hjælpe mig», siger han, idet han styrer sine skridt mod kommandantens lugar. Jeg tager ham i armen og stopper ham. Doktoren undersøger ham atter, men han kan intet usædvanlig finde. Han blir atter sendt til køis. Doktoren passer nu på ham, til han er sovnet ind. Det var efter doktoren mening udmattelse blandet med galskab. Hans hjerne er aldrig i orden nu. Han tænker meget og kommer ofte med de underligste udtalelser. Det er skade, da det nemlig er en meget bra gut og godt likt af alle.
Den 15. desember: Tollefen viser tiltagende tegn på sindsforvillelse. Vi forsøger alltid at gjøre vort bedste for at adsprende ham. Han har den fikse ide, at alle vil ham til livs.
Den 31. desember: Tollefsen tog i aftes lige ved fartøiet en Ross-sæl.
Etter dette skriver ikke Amundsen noe mer om at Adam er syk. Han blir bare nevnt noen få ganger til i forbindelse med seljakt og en pingvinjakt.
I mars 1899 klarte mannskapet å sage en råk i isen og endelig kom de løs. De satte kursen mot Magellanstredet.
Den 5. april 1899 har Belgica kommet fram til Punta Arenas i Magellanstredet. (Chile). Her forlater Amundsen skipet og hans dagbokføring fra ferden tar slutt.
«Enkelte kilder hevder at Tollefsen, ved ekspedisjonens retur i Punta Arenas mars 1899, flyktet inn i villmarken utenfor byen og nektet å komme om bord igjen da han mente Belgica var hjemsøkt. Han ville ikke engang hente sine eiendeler, som inkluderte dagboken han skrev fra ekspedisjonen. Dagboken ble senere satt fyr på og ødelagt av enkelte av mannskapet. Tollefsen returnerte senere, blant annet sammen med Amundsen, til Norge i passasjerskip.» (Follo museum, Roald Amundsens hjem)
Belgica ankom Antwerpen 5. november 1899.
Les mer om Belgica-ekspedisjonen på MiA, Museene i Akershus
Kilder:
Museene i Akershus. https://amundsen.mia.no/
Digitalarkivet https://www.digitalarkivet.no/
Sancton, Julian: Madhouse at the end of the earth (2021)